Den nakne flue

Vi skulle begynt på nytt

2011-12-22T16:34:00.000-08:00

Vi er blitt flinke til å overbevise oss selv om hva vi tror på. Vi kaller det å leve. "Jeg har prøvd alt", sier hun og forteller om en trekant hun hadde engang etter å ha sniffet kokain. Jeg føler meg jævlig streit som bare har ligget med noen jenter, et par menn og røkt mariuana uten å kjenne noe som helst.

2010-12-30T10:34:00.000-08:00

Det er så lett å bare kalle de for idioter.
For de vet ikke sitt eget beste.

2010-12-11T09:57:00.000-08:00

-Kunne du hjelpe meg, sa du?
-Ja, svarte hun.
Det ble ikke sagt så mye i mellomrommet som fulgte.
Vi sto liksom urørlige begge to med hendene ned langs siden
og merket hvordan lufta ble tykkere.
Med ett streifet yttersida av hånden hennes
yttersida av hånden min.
-Vi kan vente litt, kan vi ikke?
-Vente med hva?
-Alt dette. Vi trenger ikke å gjøre noe nå.
-Neida. Vi gjør jo ikke det.
Jeg gned hånden diskré mot buksen min
og hørte oss puste i utakt
-Takk likevel.
Hun smilte skjevt.
Jeg kjente at det fortsatt brant svakt
i huden på lillefingeren

Å være dét eller å være noe annet

2010-12-10T02:16:00.000-08:00

"Du er så kul lærer ass!" sa hun med oppspilt blikk og visste ikke hvilken fot hun skulle stå på. Hun hentet seg umiddelbart inn igjen med et "neida", men syntes nok at også dét kom litt feil ut, så da gjorde hun noen rådville fakter med hendene og løp hvinende mot en medelev i pultrekka isteden.

Hva fikk du? Hva fikk du? Hva fikk du? Spørsmålet ble sendt som hundre pingpongballer gjennom klasserommet mens jeg delte ut nåets viktigste dokument. Svarene hadde ulike ansiktsuttrykk og tonefall. En gutt med lange, sorte øyenvipper prikket meg på skulderen og spurte, før han hadde fått tilbake sin: "Synes du det var en veldig bra historie jeg skrev eller var den bare sånn ... passe bra?". Han kom så uventet på meg og hadde slik en oppriktighet over seg at jeg måtte svelge. Det var ikke en hvilken som helst gutt. Jeg forsøkte å sende ut et mildt smil mens jeg trykket ham med samme intensjon på skuldra. "Du får se hva jeg har kommentert, så kan jeg komme og snakke med deg etterpå hvis du vil."

Noen ganger handler det ikke om det som er bra eller det som bare er passe bra. De fleste ganger handler det slett ikke om å være kul eller ikke være kul. Men det er ikke så lett å befinne seg i alle skjæringspunktene heller.

Jeg fikk ingen spørsmål fra gutten med de lange øyenvippene etterpå. Mens jeg underviste i en annen klasse, så jeg han gå forbi utenfor vinduet, vennskapelig tett med to fra tiende. De tullet med han og han lo tilbake idet alle tre forsvant ut av sidesynet mitt.

2010-12-08T14:03:00.000-08:00

Tida har et annet spenn når du ikke er her.
Sekundene blir elastiske
og hverken dager eller netter setter ordentlig inn.
Kulda derimot.
Men den er utenfor ruta mi
og jeg har dine varme klær på meg.

Det er et tomrom
mellom sekunder, minutter,
dager og netter
nå.
Jeg trengte det
for ikke å gå i ett med tida
for lenge.

Brøl og berikelser

2010-11-29T11:33:00.000-08:00

I dag ble jeg tvunget til å legge igjen et primalbrøl i et lydisolert rom. Det var visst noe med at cellene krymper seg og blodet stivner hvis man ikke gjør det innimellom. Først trodde jeg hun tullet. Så ville jeg ha en garanti for lydisolasjonen. Mistanken min slo ikke feil, brølet hennes lakk selvsagt ut i det andre rommet. Faen.

Jeg begynte å le. Sånn som man ler når man føler at man ikke har noe valg. Hun lo også. Sånn som man ler når man skjønner at noen ikke har tenkt å la seg selv slippe unna.

Forresten, det var løgn det der med at jeg ble tvunget.

Jeg ble etterlatt alene, tvekroket av min egen krampelatter. Veggene var symmetrisk gjennomhullet og slett ikke noe hvilested for øynene mine, som gikk i kryss av å stirre på dem. Jeg hadde fullstendig noia nå og hun hadde truet med å stille seg bak meg hvis det ikke kom noe fra meg snart. Jeg tror det skjedde noe da. Fra mellomgulvet kastet jeg noe med en så nådeløs kraft at jeg tror det forsvant inn i hullene på veggen og ut i det rommet hvor ekkoet blir borte for alltid.

Hun spurte hva som begrenser meg og hva som beriker meg. Jeg smilte, slik man smiler når man egentlig har visst svaret hele tiden.

Til neste gang

2010-05-28T13:56:00.001-07:00

Jeg kan godt innrømme at jeg ikke fulgte opp bloggen min etter siste innlegg. Jeg tror forklaringen ligger i at jeg ble litt lat. Kanskje forsvant til og med melankolien som jeg blogget under etterhvert. Dessuten begynte jeg å bruke ordene i samtaler med hun som ble min viktigste venn. Cyntia dukket opp like etter Dørstokkmila. Jeg fortalte henne at jeg trodde hun var svaret på det innlegget. Hun trodde også på det. Så kjente jeg heller ikke skrivebehovet så sterkt. Men nå er jeg ikke i Jerez lenger. Ikke i Granada heller. Og ikke i Spania. Jeg fikk ikke sagt hvor mye mer spennende by Granada er og hvor glad jeg ble over at husene hadde farger der. Og jeg burde definitivt ha skrevet noe om hvor overjordisk vakker La Alhambra er sett fra El Mirador med fullmåne over høyre fort.

Jeg fikk ikke blogget om dumme ting jeg gjorde i god tro. Om varme kilder og skamløse menn i Santa Fe. Ikke om hvor sliten og glad jeg var om hverandre heller. Om hvor overveldet jeg ble gang på gang eller om hvor lei jeg ble innimellom. Om hvor greit det gikk med spansken etterhvert. Om hvor flink jeg er blitt til å snakke! Jeg vet jeg skulle ha nevnt vaskedamen som trodde jeg hadde bæsja på en kasserolle og rørt i den med en hjulvisp. Jeg fikk ikke oppklart at jeg slett ikke er så grisete, men derimot farger håret med Henna.

Mange ganger hadde jeg lyst til å skrive noe om å være 17 med ti års erfaring. Enda flere ganger hadde jeg lyst til å uttrykke min oppgitthet over norsk språkreiseungdom nå til dags. ØFF! Jeg skulle ha nevnt sønnen til min vertsmor i Granada - han som kurtiserte meg uhemmet mens moren stod på kjøkkenet - og foreviget han i en deilig mannskarikatur som luktet svidd bh. Og ja! De søte menneskene og de rare menneskene skulle jeg ha skrevet om. De som alltid gikk to og to sammen. Eller de som gikk enda flere. Å, jeg skulle så gjerne ha slått et slag for de som turte å gå alene. De kunne jeg ha skrevet flere innlegg om.

Mye av været fikk jeg på video, men det var sol innimellom også. De gangene kjæresten min kom. Spesielt da. Jeg kunne ha skrevet om hvor ofte jeg savnet henne. Om det dårlig internettet som koster skjorta til spanjolene, og om skype med hakkete bilder og robotstemmer. Om mobilregningen. Om hvor tålmodig hun er. Om varmen som ikke kjenner landegrenser.

Og til sist: Jeg fikk ikke sagt hvor lite brun jeg ble.

Jeg skal bli flinkere til å oppdatere bloggen heretter.

Paz!

Det værharde liv

2010-03-01T01:36:00.000-08:00

Når det blåser rundt ørene og plasker rundt bena, er det ingenting annet å gjøre enn å bli våt foran kamera.

Oh yes!

På den andre siden av gata

2010-02-25T05:06:00.000-08:00

I det siste har jeg fått erfare at det går an å se ting med nye øyne. I dag for eksempel, mistet jeg bussen - eller rettere sagt; bussen mistet meg. For istedenfor å vente på neste buss og komme ti minutter for sent til yogatimen (ja, det har skjedd før), bestemte jeg meg for å gå til sentrum og slik komme presis. Den rare mannen med pukkelrygg ble stående igjen i busslommen og rynke på brynene da jeg fortalte ham at jeg heller ville fortsette per fot. Han mente at sekken med klær og yogamatte kom til å slite på skuldrene mine. Jeg forsikret han om at den ikke var tung og i det samme la et ordspill seg på tungen: ”Den er ikke tung – det er min sekk!”.

Det er mange veier til Rom, så også til Jerez sentrum. Jeg kjente at jeg var lei av å gå den samme ruta. Såpass lei at jeg opplevde hele ruta som teit. Tyggisene, appelsintrærne, taggingen langs muren, den lille bensinstasjonen ved rundkjøringen, gutter som kjører forbi og tuter - alt var like teit. Derfor bestemte jeg meg for å ta en annen vei. Jeg krysset gaten ved et nytt lyskryss, stilte meg opp, så meg rundt, og begynte å gå i en retning jeg ikke hadde gått før.

Det var annerledes å traske her. Trærne var frodigere, fortauet renere - til og med taggingen langs muren var mere forseggjort. Jeg kjente sola i ansiktet og ble glad inni meg for at jeg hadde valgt å gå og for at jeg hadde valgt nettopp denne veien.Etter en stund kom jeg til en liten bensinstasjon. Ved den samme bensinstasjonen var det en rundkjøring. Jeg stoppet opp og forstod at jeg slett ikke gikk her for første gang. Jeg hadde gått den samme ruta hele tiden, bare på den andre siden av gata. Jeg måtte le av min fantastiske orienteringssans og registrerte at dette ikke gjorde meg det spor. Så kom jeg til å tenke på at jeg ikke hadde skrevet blogg på en stund. Jeg ville at dette skulle bli mitt neste innlegg.

Jeg har vært i Norge denne helga. Der var det vinter og bråkaldt. Med ett lurte jeg på om Norge egentlig var teit også. På motsatt side av en tilfeldig gate fikk jeg øye på en bjørn som jeg kjente igjen. Vi så på hverandre en stund, som om vi begge været mot noe ordløst som lå i lufta. Så tok hun fram fra veska si et par votter og et ullskjerf som hun rakte mot meg. Vi gikk uten å si så mye langs nedsnødde gater, mens frosten nappet i bar ansiktshud. Det gjorde ingenting at vi begge frøs litt. Jeg visste nå at vi gikk mot et lunt hi, fordi vottene hun hadde gitt meg allerede var varme da jeg tok de på.

I tyrens tegn

2010-02-09T13:58:00.000-08:00

Jeg lærer nye spanske ord hver dag. De fleste lærer jeg på skolen, men noen dager lærer jeg også parallelt med det å møte spanjoler på gata. Det er ikke fritt for at kombinasjonen ”høre spanske ord” og det å ”observere tilhørende handlinger” tilfører en ekstra dimensjon i denne læringsprosessen - for ikke å snakke om i forståelsen av den spanske kulturen (Gud, så spennende, esse!). La meg likevel presisere; mine største læremestere har uten tvil vært de spanske hombres.

For eksempel er dette en helt vanlig hilsen los hombres imellom: ”Qué pasa, cogones?”, som direkte oversatt betyr ”Hva skjer a, testikler?” påfulgt av brystkasseklem og et karslig slag på rompa. De er også flinke til å gi damene komplimenter spanjolene. De plystrer og lager psst-lyder, som var du en katt og de et digert melkefat ingen katter kan motstå. Hvis de synes du er ”guapa,” så sier de det uten blygsel og gjerne høylytt. Jeg har til og med fått høre ”guapisima” av menn over 50 med kulemager, bakoverkjemmet hår og feite sigarer i munnviken. Du kan ikke få høyere score i Spania, så vidt jeg vet. Jeg synes egentlig vi bare kan si det slik…

Her forleden ble jeg stoppet på gata av en hombre av sistnevnte kaliber. Han sendte meg et utilslørt frekt blikk og brunsten formelig stod ut av neseborene hans, som på en fyrig okse. Det overrasket meg nesten at han ikke klampet med føttene, rev av seg skjorta, blottet skogen på kassa og ulte mot månen (men på en annen side har jeg aldri hørt om okser som uler mot månen heller). Påfallende nok, og i fullt alvor, stilte mannen seg opp som en matador; breibeint med framskutt torso og kulemage. Så spurte han om jeg likte ”corrida de tores”. Lettere distrahert forstod jeg ikke at det var tyrefekting han mente, før han blafret med det imaginære røde tøystykket på siden av hofta og strammet rompeballene ytterligere. Det er ikke så lett å si at man synes tyrefekting er bestialsk og umoralsk når man har lært spansk i tre uker. Det er heller ikke så lett å ta en mann alvorlig når han ser ut som en oppspilt gorilla. Så jeg svarte bare nei, kledelig kokett, og gikk videre.

Litt lengre nede i gata satte jeg meg ned ved et restaurantbord jeg hadde sittet ved et par ganger tidligere. Jeg bestilte en cervesita og bad om menyen. Idet blikket søkte og oversatte rettene, tentes det plutselig et lys. Nå forstod jeg at ”Cogones de toro” selvfølgelig betyr oksetestikler.

Så visste jeg i alle fall hva jeg ikke skulle ha til lunsj...

Just another lemontree

2010-02-02T05:45:00.000-08:00

Da jeg gikk hjem fra skolen i dag oppdaget jeg at naboen hadde et sitrontre i hagen. Jeg måtte gjøre nakken litt lengre for å se om det faktisk var sitroner som hang gule og friske blandt grønne blader. Det var det. Så gikk jeg mot inngangsporten. Jeg vred om nøkkelen og kom til å tenke på at jeg egentlig ikke stoppet opp for å se på det treet. Jeg registrerte det og gikk videre.

Jeg har aldri sett et sitrontre før. Ikke det jeg kan huske i alle fall. Jeg har sett appelsintrær, til og med nevnt et av de i en blogg. Men i dag så jeg mitt første sitrontre. Og jeg gikk bare forbi det uten å undre meg mer enn nødvendig. Så kom det over meg en slags dårlig samvittighet. Jeg kjente at jeg innerst inne hadde en redsel for å skuffe noen der hjemme i Norge. Det høres kanskje ut som en absurd vending på en tilsynelatende ubetydelig hendelse, men allikevel; mens jeg sitter her og skriver blogg for meg selv og hvermannsen kjenner jeg litt på akkurat det.

Av og til tenker at jeg skulle ha vært en svamp. En skikkelig stor en, med digre porer som kan absorbere og erkjenne ethvert inntrykk, uten å lekke. Jeg bør jo tross alt ha opplevd såpass at jeg har minst dobbelt så mye å fortelle om når jeg kommer hjem, som det jeg skriver om i bloggen. Hvis ikke så er det jo ikke noen vits, eller?

Nei, jeg stoppet ikke opp og plukket ned sitronen. Jeg trakk ikke inn sitronduften fra det porete skallet mens den lå i hånda mi, ei heller takket jeg noe som er større enn meg for at jeg får lov til å være her og oppleve slike nye og forunderlige øyeblikk.

Jeg gikk forbi.
Fordi jeg skulle hjem og bøye verbene til i morgen.

Sing-along

2010-01-29T13:05:00.000-08:00

Hvis man ikke kan, så får man late som...

Dørstokkmil dørstokksmil

2010-01-27T15:06:00.000-08:00

I dag bestemte jeg meg for å snu et mønster. Man må gjøre det innimellom. Så jeg satte meg rett og slett ned og tok et skriftlig oppgjør med en dørstokkmil som var i ferd med å etablere seg her nede. Pussig nok handlet den om noe intet mindre bokstavelig enn selve dørstokken. For hadde jeg ikke de siste ettermiddager sittet på mitt lille værelse og tenkt at det ikke var noen vits i å gå ut, fordi det enda ikke var noen å møte der ute?

Jeg kjente etter og gjorde noe som jeg ikke har gjort på en stund (fordi man av og til bare ikke får seg til å tro helt på det). Så skrev jeg svart på hvitt:

Jeg vil møte en mild, spansktalende person, med snille øyne og en herlig latter. En jeg kan prate med og som synes det er greit at jeg ikke er verdensmester i spansk enda. Tusen takk for at ønsket mitt blir hørt. Jeg sender ut min takknemlighet over at denne personen er på vei veldig snart.

Amen!

Etterpå fant jeg ut at jeg ville ta en buss ned til sentrum. På holdeplassen stod det en dame på rundt de seksti. Som mange andre spanske damer brukte hun en noe streng make-up, men jeg så at øynene hennes var brune og myke. Jeg var usikker på om bussen skulle samme vei som meg og fant ut at det var best å spørre. Hun forstod ikke hva jeg sa med en gang. Jeg antok at det var spansken min som var uforståelig og ble forlegen. Men så forklarte hun meg med tegn og spansk tale at hun ikke kunne høre, at hun nettopp hadde vært på et arrangement for hørselshemmede. Jeg fortalte at jeg var her for å lære meg språket, og da meddelte hun stolt at hun hadde en datter på min alder som snakket fransk perfekt og som jobbet som oversetter i Frankrike.

Da vi gikk på bussen satte hun seg ned ved siden av meg; ”Slik at du kan øve deg litt på å snakke”. Bare tre eller fire stopp senere skulle hun av. Med det samme hun reiste seg kløp hun meg liksom ertende i haken mens hun blunket og sa:

”Min datter ville ha likt å bli kjent meg deg"

Sol i belgnedgang

2010-01-27T05:03:00.000-08:00

Det finnes to typer kafémusikere her nede:
De som hverken kan spille.

Men til gjengjeld har de jo både en viss sjarm...

:)

Uartikulerte uværsskyer

2010-01-23T21:01:00.000-08:00

I dag regner det helt inn til innerste plagg. Uværsskyene snakker uartikulert og hissig i spansk snakketempo. De spytter etter konsonantene og lesper vulgært mye.

Vi løp gjennom byen i motregn og dårlige klær mens vi lo og bantes om hverandre. Vi skjønte at skoene i skobutikken kom til å bli vanskelige å få av seg med våte sokker på, og vi skjønte at det var vår egen feil. Så vi pratet ikke om været da vi omsider satt under tak, gjennomvåte, med hver vår hamburguesa.

Lille magiske fredag

2010-01-22T21:30:00.000-08:00

Kanskje var det sola som strøk meg over øyelokkene idet jeg våknet i morges. Kanskje var det fruktsalaten jeg spiste på verandaen og pusten jeg lot berøre nederste del av magen mens jeg myste utover dagen. Eller kanskje var det den glatte og runde steinen som jeg klemte rundt og la i lomma like før jeg dro ut av huset. Det er som om sansene mine har ekstra store porer i dag. Det minner meg på at åpenhet kan få små magiske øyeblikk til å komme som perler på en snor. Som at jeg gikk på en strykerduo som spilte så inderlig at jeg måtte holde meg for ikke å begynne å grine midt i gågata. Som at jeg fant en nydelig restaurant omringet av trær med appelsiner så orange at det nesten gjorde vondt i øynene. Som at kelner sa at jeg slapp å betale for tapaslunsjen jeg bestilte. Som at en tannløs dame med sangstemme herfra til månen kastet slengkyss etter meg da jeg stakk i henne noen småmynter. Som at 1kg saftige jordbær koster rundt 20kr på frukt- og grøntmarkedet. Som at det plutselig lå et reklameblad for ordentlige sengesett på fortauet rett foran meg da jeg gikk hjemover igjen.

Før man bestiger de høye fjelde

2010-01-21T08:36:00.000-08:00

Det spanske dynesystem bekrefter stadig seg selv.

I dag ga la profesora oss en gruppeoppgave. Vi skulle diskutere oss fram til en liste med ting som kunne være lurt å ha med seg på en ukes ekspedisjon til Kilimanjaro. På spansk såklart. På oppgavearket fikk vi 26 objekter å velge mellom. Vi måtte imidlertid bli enige om hvilke 12 av disse som var av ytterste nødvendighet. Det var dessuten enkelte omstendigheter å forholde seg til. Blant annet måtte vi være klar over at den nattlige temperaturen holdt rundt -5 grader. Med ett stod vi ovenfor den kanskje hardeste utvelgelsen på gitte liste; for hva gjør man når man må velge mellom en tykk sovepose og 10 sovelaken? For min del falt det seg ganske naturlig, men jeg måtte selvsagt argumentere hardt for at vi skulle få ha med oss 10 ullpledd og 10 sengetepper i tillegg. Det skulle da forresten bare mangle.

Ellers fortsetter vi å spise middag sammen i huset, slik profeten har spådd. Ja, og så øver vi oss på å snakke spansk i fortid, her vi på en måte står og skuer fremover og oppover. Ved foten av et høyt fjell.

Jeg er Dyna eller Tundranatt ved lyskysten

2010-01-20T12:27:00.000-08:00

Før jeg reiste til Spania bestemte jeg meg for å møte landet med et åpent sinn. Først og fremst skulle jeg lære meg språket, men ved siden av det hadde jeg et oppriktig ønske om å forstå den spanske kulturen og bli venn med de spanske skikker. Jeg kan imidlertid fastslå herfra til evigheten at det er én ting jeg nok aldri kommer til å forstå meg på; det spanske dynesystemet.

Jeg begynte å få bange anelser om sovekomforten som ventet meg allerede første natt i Malaga for snart to uker siden. To hutrende kropper prøvde forgjeves å holde varmen under tre ulike dyneslag; ett tynt bomullslaken i tilfelle varme, ett ullpledd i tilfelle kaldere og ett sengeteppe oppå der igjen i tilfelle kaldt. Tre lag altså, og det var kaldt. I løpet av søvntimene startet vi såklart et fåfengt prosjekt som gikk ut på å kunne snu seg uten at et av lagene ble liggende enten i fotenden, utenfor sengen eller som et skjerf rundt halsen. Vi fikk så lite søvn den natta av vi forsov oss til utskjekkingen kl.12. Gleden var derfor til å ta og føle på da vi inntok våre norske kjenningers leilighet i Jerez og fant en stor, norsk og lubben dobbeldyne i sengen. O frelse!

Jeg ble kanskje litt for godt vant under den dobbeldynen. Ja, jeg overdriver bare litt når jeg sier at første natt i mitt nye værelse ble en uønsket reprise av tundranatten i Malaga. Ikke det at det egentlig er så kaldt her. Men selv om januar måned er som mai måned her nede, hutrer man likevel litt ekstra når man pakker seg inn i tre lag såkalte dyner. Kanskje er det bare fordi jeg kaller det dyner at det umulig kan leve opp til sovekroppens forventninger om å være innlullet i varme. Kanskje hvis jeg bare kalte en spade for en spade;

Hei, dere spanjoler! Dere sover ikke i dyner dere, vet dere. Dere sover i et forbanna laken, et ullpledd (når ble det sist vasket, si meg?) og et sengeteppe! Halloo! Give me a break, lissm!

Så kom det en liten bris, så lukket man soveromsvinduet, så hentet man fram pysjen sin.

Andre natt i Jerez.

Hasta pronto!

Me, myself and Jerez

2010-01-19T12:59:00.000-08:00

Et tungt skydekke henger over byen i dag. Det er lummert og klamt i lufta. Den som har på seg skinnjakke i slikt vær skal få merke at en jakke kan være innpåsliten til og med i januar, skrev undertegnede. Det jeg prøver å si er at det liksom er noe avventende over skyer som henger og klær som blir klebrige samtidig.

I dag gikk det opp for meg at jeg skal tilbringe de neste tre månedene her. I Jerez. Spania. Alene. Vel er jeg innlosjert med tre andre jenter i samme situasjon. Vel har vi allerede mekket middag alle fire (noe som var såpass hyggelig at jeg frykter det godt kan bli gjentatte dacapos fremover ), og sånn bortsett fra dét finnes det både andre folk og hunder og palmetrær og blide servitører med cervezas i skjorteermet. Så neida. Jeg er jo ikke alenealene. Men fruktsalaten jeg spiste i morges sank likevel litt dypere ned i magen da det gikk opp for meg at jeg fra i dag av ikke lenger var på ferie med kjæresten.

Jeg bor her. I Jerez. Hun dro tilbake til sitt lille studentværelse i Oslo, jeg flyttet inn på et lite værelse med basseng i bakgården. Og nå må jeg lære meg spansk, for her skjønner de stort sett ikke annen engelsk enn ”I love you, baby” og ”You are fjutibul”. Dog bevares, med en god posjon sjarm kan man da komme langt nok med det også. Det minner meg forresten om da min tante dro til Mallorca som tenåring og mottok en spansk tilnærming i særklasse; ”You, me – fokke fokke beach?”. Hun fortalte meg vel egentlig aldri hvorvidt el hombre hadde sjarmen som skulle til. Men for å dra en parallell, tross alt; i dag føler jeg meg omtrent like desorientert som nyinnflyttet i Jerez, som el hombre måtte ha følt seg i det engelske språket. Og så er det dette ubestemmelige været som liksom sier ”Ja-a. Så får vi se da”, mens det stirrer litt sånn utprøvende på meg.

Om jeg har tenkt å bo her?

Ja, det har jeg.

Om jeg tror det blir klarvær i morgen?

Ja, det tror jeg.

Så får vi se da..

Galende spanjoler og ryende flatbrød

2010-01-06T08:04:00.000-08:00

Nedtellingen begynte søndagen som var, selv om det ble risset inn i almanakken allerede i november. Tre dager. Spanske gitarer stemmes når dette skrives. Rød sol senkes ned i horisonten. Nå galer hjertet som en morgenfrisk hane, mens hodet er en pappa som trør og trør rundt seg selv og spiser flatbrød som ryr. Det skal vel noe til for å stå stille når man trør og spiser flatbrød samtidig.

Det gol og mol i solen
en spanjol.

Stille vær

2009-08-24T07:22:00.000-07:00

Det er stille vær i dag.
Vi går med fornuftige sko og hører alt vi tråkker på knitre, sprekke, knase.
Skogen er vennlig og tjernet flatt som nystrøket fløyel.
Stille vær, sier min far.
Vi går videre uten ord.