Jeg kan godt innrømme at jeg ikke fulgte opp bloggen min etter siste innlegg. Jeg tror forklaringen ligger i at jeg ble litt lat. Kanskje forsvant til og med melankolien som jeg blogget under etterhvert. Dessuten begynte jeg å bruke ordene i samtaler med hun som ble min viktigste venn. Cyntia dukket opp like etter Dørstokkmila. Jeg fortalte henne at jeg trodde hun var svaret på det innlegget. Hun trodde også på det. Så kjente jeg heller ikke skrivebehovet så sterkt. Men nå er jeg ikke i Jerez lenger. Ikke i Granada heller. Og ikke i Spania. Jeg fikk ikke sagt hvor mye mer spennende by Granada er og hvor glad jeg ble over at husene hadde farger der. Og jeg burde definitivt ha skrevet noe om hvor overjordisk vakker La Alhambra er sett fra El Mirador med fullmåne over høyre fort.
Jeg fikk ikke blogget om dumme ting jeg gjorde i god tro. Om varme kilder og skamløse menn i Santa Fe. Ikke om hvor sliten og glad jeg var om hverandre heller. Om hvor overveldet jeg ble gang på gang eller om hvor lei jeg ble innimellom. Om hvor greit det gikk med spansken etterhvert. Om hvor flink jeg er blitt til å snakke! Jeg vet jeg skulle ha nevnt vaskedamen som trodde jeg hadde bæsja på en kasserolle og rørt i den med en hjulvisp. Jeg fikk ikke oppklart at jeg slett ikke er så grisete, men derimot farger håret med Henna.
Mange ganger hadde jeg lyst til å skrive noe om å være 17 med ti års erfaring. Enda flere ganger hadde jeg lyst til å uttrykke min oppgitthet over norsk språkreiseungdom nå til dags. ØFF! Jeg skulle ha nevnt sønnen til min vertsmor i Granada - han som kurtiserte meg uhemmet mens moren stod på kjøkkenet - og foreviget han i en deilig mannskarikatur som luktet svidd bh. Og ja! De søte menneskene og de rare menneskene skulle jeg ha skrevet om. De som alltid gikk to og to sammen. Eller de som gikk enda flere. Å, jeg skulle så gjerne ha slått et slag for de som turte å gå alene. De kunne jeg ha skrevet flere innlegg om.
Mye av været fikk jeg på video, men det var sol innimellom også. De gangene kjæresten min kom. Spesielt da. Jeg kunne ha skrevet om hvor ofte jeg savnet henne. Om det dårlig internettet som koster skjorta til spanjolene, og om skype med hakkete bilder og robotstemmer. Om mobilregningen. Om hvor tålmodig hun er. Om varmen som ikke kjenner landegrenser.
Og til sist: Jeg fikk ikke sagt hvor lite brun jeg ble.
Jeg skal bli flinkere til å oppdatere bloggen heretter.
Paz!
