I dag ble jeg tvunget til å legge igjen et primalbrøl i et lydisolert rom. Det var visst noe med at cellene krymper seg og blodet stivner hvis man ikke gjør det innimellom. Først trodde jeg hun tullet. Så ville jeg ha en garanti for lydisolasjonen. Mistanken min slo ikke feil, brølet hennes lakk selvsagt ut i det andre rommet. Faen.
Jeg begynte å le. Sånn som man ler når man føler at man ikke har noe valg. Hun lo også. Sånn som man ler når man skjønner at noen ikke har tenkt å la seg selv slippe unna.
Forresten, det var løgn det der med at jeg ble tvunget.
Jeg ble etterlatt alene, tvekroket av min egen krampelatter. Veggene var symmetrisk gjennomhullet og slett ikke noe hvilested for øynene mine, som gikk i kryss av å stirre på dem. Jeg hadde fullstendig noia nå og hun hadde truet med å stille seg bak meg hvis det ikke kom noe fra meg snart. Jeg tror det skjedde noe da. Fra mellomgulvet kastet jeg noe med en så nådeløs kraft at jeg tror det forsvant inn i hullene på veggen og ut i det rommet hvor ekkoet blir borte for alltid.
Hun spurte hva som begrenser meg og hva som beriker meg. Jeg smilte, slik man smiler når man egentlig har visst svaret hele tiden.
