Det er så lett å bare kalle de for idioter.
For de vet ikke sitt eget beste.

-Kunne du hjelpe meg, sa du?
-Ja, svarte hun.
Det ble ikke sagt så mye i mellomrommet som fulgte.
Vi sto liksom urørlige begge to med hendene ned langs siden
og merket hvordan lufta ble tykkere.
Med ett streifet yttersida av hånden hennes
yttersida av hånden min.
-Vi kan vente litt, kan vi ikke?
-Vente med hva?
-Alt dette. Vi trenger ikke å gjøre noe nå.
-Neida. Vi gjør jo ikke det.
Jeg gned hånden diskré mot buksen min
og hørte oss puste i utakt
-Takk likevel.
Hun smilte skjevt.
Jeg kjente at det fortsatt brant svakt
i huden på lillefingeren

Å være dét eller å være noe annet

"Du er så kul lærer ass!" sa hun med oppspilt blikk og visste ikke hvilken fot hun skulle stå på. Hun hentet seg umiddelbart inn igjen med et "neida", men syntes nok at også dét kom litt feil ut, så da gjorde hun noen rådville fakter med hendene og løp hvinende mot en medelev i pultrekka isteden.

Hva fikk du? Hva fikk du? Hva fikk du? Spørsmålet ble sendt som hundre pingpongballer gjennom klasserommet mens jeg delte ut nåets viktigste dokument. Svarene hadde ulike ansiktsuttrykk og tonefall. En gutt med lange, sorte øyenvipper prikket meg på skulderen og spurte, før han hadde fått tilbake sin: "Synes du det var en veldig bra historie jeg skrev eller var den bare sånn ... passe bra?". Han kom så uventet på meg og hadde slik en oppriktighet over seg at jeg måtte svelge. Det var ikke en hvilken som helst gutt. Jeg forsøkte å sende ut et mildt smil mens jeg trykket ham med samme intensjon på skuldra. "Du får se hva jeg har kommentert, så kan jeg komme og snakke med deg etterpå hvis du vil."

Noen ganger handler det ikke om det som er bra eller det som bare er passe bra. De fleste ganger handler det slett ikke om å være kul eller ikke være kul. Men det er ikke så lett å befinne seg i alle skjæringspunktene heller.

Jeg fikk ingen spørsmål fra gutten med de lange øyenvippene etterpå. Mens jeg underviste i en annen klasse, så jeg han gå forbi utenfor vinduet, vennskapelig tett med to fra tiende. De tullet med han og han lo tilbake idet alle tre forsvant ut av sidesynet mitt.

Tida har et annet spenn når du ikke er her.
Sekundene blir elastiske
og hverken dager eller netter setter ordentlig inn.
Kulda derimot.
Men den er utenfor ruta mi
og jeg har dine varme klær på meg.

Det er et tomrom
mellom sekunder, minutter,
dager og netter
nå.
Jeg trengte det
for ikke å gå i ett med tida
for lenge.

Brøl og berikelser

I dag ble jeg tvunget til å legge igjen et primalbrøl i et lydisolert rom. Det var visst noe med at cellene krymper seg og blodet stivner hvis man ikke gjør det innimellom. Først trodde jeg hun tullet. Så ville jeg ha en garanti for lydisolasjonen. Mistanken min slo ikke feil, brølet hennes lakk selvsagt ut i det andre rommet. Faen.

Jeg begynte å le. Sånn som man ler når man føler at man ikke har noe valg. Hun lo også. Sånn som man ler når man skjønner at noen ikke har tenkt å la seg selv slippe unna.

Forresten, det var løgn det der med at jeg ble tvunget.

Jeg ble etterlatt alene, tvekroket av min egen krampelatter. Veggene var symmetrisk gjennomhullet og slett ikke noe hvilested for øynene mine, som gikk i kryss av å stirre på dem. Jeg hadde fullstendig noia nå og hun hadde truet med å stille seg bak meg hvis det ikke kom noe fra meg snart. Jeg tror det skjedde noe da. Fra mellomgulvet kastet jeg noe med en så nådeløs kraft at jeg tror det forsvant inn i hullene på veggen og ut i det rommet hvor ekkoet blir borte for alltid.

Hun spurte hva som begrenser meg og hva som beriker meg. Jeg smilte, slik man smiler når man egentlig har visst svaret hele tiden.

Til neste gang

Jeg kan godt innrømme at jeg ikke fulgte opp bloggen min etter siste innlegg. Jeg tror forklaringen ligger i at jeg ble litt lat. Kanskje forsvant til og med melankolien som jeg blogget under etterhvert. Dessuten begynte jeg å bruke ordene i samtaler med hun som ble min viktigste venn. Cyntia dukket opp like etter Dørstokkmila. Jeg fortalte henne at jeg trodde hun var svaret på det innlegget. Hun trodde også på det. Så kjente jeg heller ikke skrivebehovet så sterkt. Men nå er jeg ikke i Jerez lenger. Ikke i Granada heller. Og ikke i Spania. Jeg fikk ikke sagt hvor mye mer spennende by Granada er og hvor glad jeg ble over at husene hadde farger der. Og jeg burde definitivt ha skrevet noe om hvor overjordisk vakker La Alhambra er sett fra El Mirador med fullmåne over høyre fort.

Jeg fikk ikke blogget om dumme ting jeg gjorde i god tro. Om varme kilder og skamløse menn i Santa Fe. Ikke om hvor sliten og glad jeg var om hverandre heller. Om hvor overveldet jeg ble gang på gang eller om hvor lei jeg ble innimellom. Om hvor greit det gikk med spansken etterhvert. Om hvor flink jeg er blitt til å snakke! Jeg vet jeg skulle ha nevnt vaskedamen som trodde jeg hadde bæsja på en kasserolle og rørt i den med en hjulvisp. Jeg fikk ikke oppklart at jeg slett ikke er så grisete, men derimot farger håret med Henna.

Mange ganger hadde jeg lyst til å skrive noe om å være 17 med ti års erfaring. Enda flere ganger hadde jeg lyst til å uttrykke min oppgitthet over norsk språkreiseungdom nå til dags. ØFF! Jeg skulle ha nevnt sønnen til min vertsmor i Granada - han som kurtiserte meg uhemmet mens moren stod på kjøkkenet - og foreviget han i en deilig mannskarikatur som luktet svidd bh. Og ja! De søte menneskene og de rare menneskene skulle jeg ha skrevet om. De som alltid gikk to og to sammen. Eller de som gikk enda flere. Å, jeg skulle så gjerne ha slått et slag for de som turte å gå alene. De kunne jeg ha skrevet flere innlegg om.

Mye av været fikk jeg på video, men det var sol innimellom også. De gangene kjæresten min kom. Spesielt da. Jeg kunne ha skrevet om hvor ofte jeg savnet henne. Om det dårlig internettet som koster skjorta til spanjolene, og om skype med hakkete bilder og robotstemmer. Om mobilregningen. Om hvor tålmodig hun er. Om varmen som ikke kjenner landegrenser.

Og til sist: Jeg fikk ikke sagt hvor lite brun jeg ble.

Jeg skal bli flinkere til å oppdatere bloggen heretter.

Paz!

Det værharde liv

Når det blåser rundt ørene og plasker rundt bena, er det ingenting annet å gjøre enn å bli våt foran kamera.

Oh yes!