-Kunne du hjelpe meg, sa du?
-Ja, svarte hun.
Det ble ikke sagt så mye i mellomrommet som fulgte.
Vi sto liksom urørlige begge to med hendene ned langs siden
og merket hvordan lufta ble tykkere.
Med ett streifet yttersida av hånden hennes
yttersida av hånden min.
-Vi kan vente litt, kan vi ikke?
-Vente med hva?
-Alt dette. Vi trenger ikke å gjøre noe nå.
-Neida. Vi gjør jo ikke det.
Jeg gned hånden diskré mot buksen min
og hørte oss puste i utakt
-Takk likevel.
Hun smilte skjevt.
Jeg kjente at det fortsatt brant svakt
i huden på lillefingeren