"Du er så kul lærer ass!" sa hun med oppspilt blikk og visste ikke hvilken fot hun skulle stå på. Hun hentet seg umiddelbart inn igjen med et "neida", men syntes nok at også dét kom litt feil ut, så da gjorde hun noen rådville fakter med hendene og løp hvinende mot en medelev i pultrekka isteden.
Hva fikk du? Hva fikk du? Hva fikk du? Spørsmålet ble sendt som hundre pingpongballer gjennom klasserommet mens jeg delte ut nåets viktigste dokument. Svarene hadde ulike ansiktsuttrykk og tonefall. En gutt med lange, sorte øyenvipper prikket meg på skulderen og spurte, før han hadde fått tilbake sin: "Synes du det var en veldig bra historie jeg skrev eller var den bare sånn ... passe bra?". Han kom så uventet på meg og hadde slik en oppriktighet over seg at jeg måtte svelge. Det var ikke en hvilken som helst gutt. Jeg forsøkte å sende ut et mildt smil mens jeg trykket ham med samme intensjon på skuldra. "Du får se hva jeg har kommentert, så kan jeg komme og snakke med deg etterpå hvis du vil."
Noen ganger handler det ikke om det som er bra eller det som bare er passe bra. De fleste ganger handler det slett ikke om å være kul eller ikke være kul. Men det er ikke så lett å befinne seg i alle skjæringspunktene heller.
Jeg fikk ingen spørsmål fra gutten med de lange øyenvippene etterpå. Mens jeg underviste i en annen klasse, så jeg han gå forbi utenfor vinduet, vennskapelig tett med to fra tiende. De tullet med han og han lo tilbake idet alle tre forsvant ut av sidesynet mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar