Sing-along

Hvis man ikke kan, så får man late som...

Dørstokkmil dørstokksmil

I dag bestemte jeg meg for å snu et mønster. Man må gjøre det innimellom. Så jeg satte meg rett og slett ned og tok et skriftlig oppgjør med en dørstokkmil som var i ferd med å etablere seg her nede. Pussig nok handlet den om noe intet mindre bokstavelig enn selve dørstokken. For hadde jeg ikke de siste ettermiddager sittet på mitt lille værelse og tenkt at det ikke var noen vits i å gå ut, fordi det enda ikke var noen å møte der ute?

Jeg kjente etter og gjorde noe som jeg ikke har gjort på en stund (fordi man av og til bare ikke får seg til å tro helt på det). Så skrev jeg svart på hvitt:

Jeg vil møte en mild, spansktalende person, med snille øyne og en herlig latter. En jeg kan prate med og som synes det er greit at jeg ikke er verdensmester i spansk enda. Tusen takk for at ønsket mitt blir hørt. Jeg sender ut min takknemlighet over at denne personen er på vei veldig snart.

Amen!

Etterpå fant jeg ut at jeg ville ta en buss ned til sentrum. På holdeplassen stod det en dame på rundt de seksti. Som mange andre spanske damer brukte hun en noe streng make-up, men jeg så at øynene hennes var brune og myke. Jeg var usikker på om bussen skulle samme vei som meg og fant ut at det var best å spørre. Hun forstod ikke hva jeg sa med en gang. Jeg antok at det var spansken min som var uforståelig og ble forlegen. Men så forklarte hun meg med tegn og spansk tale at hun ikke kunne høre, at hun nettopp hadde vært på et arrangement for hørselshemmede. Jeg fortalte at jeg var her for å lære meg språket, og da meddelte hun stolt at hun hadde en datter på min alder som snakket fransk perfekt og som jobbet som oversetter i Frankrike.

Da vi gikk på bussen satte hun seg ned ved siden av meg; ”Slik at du kan øve deg litt på å snakke”. Bare tre eller fire stopp senere skulle hun av. Med det samme hun reiste seg kløp hun meg liksom ertende i haken mens hun blunket og sa:

”Min datter ville ha likt å bli kjent meg deg"

Sol i belgnedgang

Det finnes to typer kafémusikere her nede:
De som hverken kan spille.

Men til gjengjeld har de jo både en viss sjarm...

:)

Uartikulerte uværsskyer

I dag regner det helt inn til innerste plagg. Uværsskyene snakker uartikulert og hissig i spansk snakketempo. De spytter etter konsonantene og lesper vulgært mye.

Vi løp gjennom byen i motregn og dårlige klær mens vi lo og bantes om hverandre. Vi skjønte at skoene i skobutikken kom til å bli vanskelige å få av seg med våte sokker på, og vi skjønte at det var vår egen feil. Så vi pratet ikke om været da vi omsider satt under tak, gjennomvåte, med hver vår hamburguesa.

Lille magiske fredag

Kanskje var det sola som strøk meg over øyelokkene idet jeg våknet i morges. Kanskje var det fruktsalaten jeg spiste på verandaen og pusten jeg lot berøre nederste del av magen mens jeg myste utover dagen. Eller kanskje var det den glatte og runde steinen som jeg klemte rundt og la i lomma like før jeg dro ut av huset. Det er som om sansene mine har ekstra store porer i dag. Det minner meg på at åpenhet kan få små magiske øyeblikk til å komme som perler på en snor. Som at jeg gikk på en strykerduo som spilte så inderlig at jeg måtte holde meg for ikke å begynne å grine midt i gågata. Som at jeg fant en nydelig restaurant omringet av trær med appelsiner så orange at det nesten gjorde vondt i øynene. Som at kelner sa at jeg slapp å betale for tapaslunsjen jeg bestilte. Som at en tannløs dame med sangstemme herfra til månen kastet slengkyss etter meg da jeg stakk i henne noen småmynter. Som at 1kg saftige jordbær koster rundt 20kr på frukt- og grøntmarkedet. Som at det plutselig lå et reklameblad for ordentlige sengesett på fortauet rett foran meg da jeg gikk hjemover igjen.

Før man bestiger de høye fjelde

Det spanske dynesystem bekrefter stadig seg selv.

I dag ga la profesora oss en gruppeoppgave. Vi skulle diskutere oss fram til en liste med ting som kunne være lurt å ha med seg på en ukes ekspedisjon til Kilimanjaro. På spansk såklart. På oppgavearket fikk vi 26 objekter å velge mellom. Vi måtte imidlertid bli enige om hvilke 12 av disse som var av ytterste nødvendighet. Det var dessuten enkelte omstendigheter å forholde seg til. Blant annet måtte vi være klar over at den nattlige temperaturen holdt rundt -5 grader. Med ett stod vi ovenfor den kanskje hardeste utvelgelsen på gitte liste; for hva gjør man når man må velge mellom en tykk sovepose og 10 sovelaken? For min del falt det seg ganske naturlig, men jeg måtte selvsagt argumentere hardt for at vi skulle få ha med oss 10 ullpledd og 10 sengetepper i tillegg. Det skulle da forresten bare mangle.

Ellers fortsetter vi å spise middag sammen i huset, slik profeten har spådd. Ja, og så øver vi oss på å snakke spansk i fortid, her vi på en måte står og skuer fremover og oppover. Ved foten av et høyt fjell.

Jeg er Dyna eller Tundranatt ved lyskysten

Før jeg reiste til Spania bestemte jeg meg for å møte landet med et åpent sinn. Først og fremst skulle jeg lære meg språket, men ved siden av det hadde jeg et oppriktig ønske om å forstå den spanske kulturen og bli venn med de spanske skikker. Jeg kan imidlertid fastslå herfra til evigheten at det er én ting jeg nok aldri kommer til å forstå meg på; det spanske dynesystemet.

Jeg begynte å få bange anelser om sovekomforten som ventet meg allerede første natt i Malaga for snart to uker siden. To hutrende kropper prøvde forgjeves å holde varmen under tre ulike dyneslag; ett tynt bomullslaken i tilfelle varme, ett ullpledd i tilfelle kaldere og ett sengeteppe oppå der igjen i tilfelle kaldt. Tre lag altså, og det var kaldt. I løpet av søvntimene startet vi såklart et fåfengt prosjekt som gikk ut på å kunne snu seg uten at et av lagene ble liggende enten i fotenden, utenfor sengen eller som et skjerf rundt halsen. Vi fikk så lite søvn den natta av vi forsov oss til utskjekkingen kl.12. Gleden var derfor til å ta og føle på da vi inntok våre norske kjenningers leilighet i Jerez og fant en stor, norsk og lubben dobbeldyne i sengen. O frelse!

Jeg ble kanskje litt for godt vant under den dobbeldynen. Ja, jeg overdriver bare litt når jeg sier at første natt i mitt nye værelse ble en uønsket reprise av tundranatten i Malaga. Ikke det at det egentlig er så kaldt her. Men selv om januar måned er som mai måned her nede, hutrer man likevel litt ekstra når man pakker seg inn i tre lag såkalte dyner. Kanskje er det bare fordi jeg kaller det dyner at det umulig kan leve opp til sovekroppens forventninger om å være innlullet i varme. Kanskje hvis jeg bare kalte en spade for en spade;

Hei, dere spanjoler! Dere sover ikke i dyner dere, vet dere. Dere sover i et forbanna laken, et ullpledd (når ble det sist vasket, si meg?) og et sengeteppe! Halloo! Give me a break, lissm!

Så kom det en liten bris, så lukket man soveromsvinduet, så hentet man fram pysjen sin.

Andre natt i Jerez.

Hasta pronto!

Me, myself and Jerez

Et tungt skydekke henger over byen i dag. Det er lummert og klamt i lufta. Den som har på seg skinnjakke i slikt vær skal få merke at en jakke kan være innpåsliten til og med i januar, skrev undertegnede. Det jeg prøver å si er at det liksom er noe avventende over skyer som henger og klær som blir klebrige samtidig.

I dag gikk det opp for meg at jeg skal tilbringe de neste tre månedene her. I Jerez. Spania. Alene. Vel er jeg innlosjert med tre andre jenter i samme situasjon. Vel har vi allerede mekket middag alle fire (noe som var såpass hyggelig at jeg frykter det godt kan bli gjentatte dacapos fremover ), og sånn bortsett fra dét finnes det både andre folk og hunder og palmetrær og blide servitører med cervezas i skjorteermet. Så neida. Jeg er jo ikke alenealene. Men fruktsalaten jeg spiste i morges sank likevel litt dypere ned i magen da det gikk opp for meg at jeg fra i dag av ikke lenger var på ferie med kjæresten.

Jeg bor her. I Jerez. Hun dro tilbake til sitt lille studentværelse i Oslo, jeg flyttet inn på et lite værelse med basseng i bakgården. Og nå må jeg lære meg spansk, for her skjønner de stort sett ikke annen engelsk enn ”I love you, baby” og ”You are fjutibul”. Dog bevares, med en god posjon sjarm kan man da komme langt nok med det også. Det minner meg forresten om da min tante dro til Mallorca som tenåring og mottok en spansk tilnærming i særklasse; ”You, me – fokke fokke beach?”. Hun fortalte meg vel egentlig aldri hvorvidt el hombre hadde sjarmen som skulle til. Men for å dra en parallell, tross alt; i dag føler jeg meg omtrent like desorientert som nyinnflyttet i Jerez, som el hombre måtte ha følt seg i det engelske språket. Og så er det dette ubestemmelige været som liksom sier ”Ja-a. Så får vi se da”, mens det stirrer litt sånn utprøvende på meg.

Om jeg har tenkt å bo her?

Ja, det har jeg.

Om jeg tror det blir klarvær i morgen?

Ja, det tror jeg.

Så får vi se da..

:)

Galende spanjoler og ryende flatbrød

Nedtellingen begynte søndagen som var, selv om det ble risset inn i almanakken allerede i november. Tre dager. Spanske gitarer stemmes når dette skrives. Rød sol senkes ned i horisonten. Nå galer hjertet som en morgenfrisk hane, mens hodet er en pappa som trør og trør rundt seg selv og spiser flatbrød som ryr. Det skal vel noe til for å stå stille når man trør og spiser flatbrød samtidig.

Det gol og mol i solen
en spanjol.