Dørstokkmil dørstokksmil

I dag bestemte jeg meg for å snu et mønster. Man må gjøre det innimellom. Så jeg satte meg rett og slett ned og tok et skriftlig oppgjør med en dørstokkmil som var i ferd med å etablere seg her nede. Pussig nok handlet den om noe intet mindre bokstavelig enn selve dørstokken. For hadde jeg ikke de siste ettermiddager sittet på mitt lille værelse og tenkt at det ikke var noen vits i å gå ut, fordi det enda ikke var noen å møte der ute?

Jeg kjente etter og gjorde noe som jeg ikke har gjort på en stund (fordi man av og til bare ikke får seg til å tro helt på det). Så skrev jeg svart på hvitt:

Jeg vil møte en mild, spansktalende person, med snille øyne og en herlig latter. En jeg kan prate med og som synes det er greit at jeg ikke er verdensmester i spansk enda. Tusen takk for at ønsket mitt blir hørt. Jeg sender ut min takknemlighet over at denne personen er på vei veldig snart.

Amen!

Etterpå fant jeg ut at jeg ville ta en buss ned til sentrum. På holdeplassen stod det en dame på rundt de seksti. Som mange andre spanske damer brukte hun en noe streng make-up, men jeg så at øynene hennes var brune og myke. Jeg var usikker på om bussen skulle samme vei som meg og fant ut at det var best å spørre. Hun forstod ikke hva jeg sa med en gang. Jeg antok at det var spansken min som var uforståelig og ble forlegen. Men så forklarte hun meg med tegn og spansk tale at hun ikke kunne høre, at hun nettopp hadde vært på et arrangement for hørselshemmede. Jeg fortalte at jeg var her for å lære meg språket, og da meddelte hun stolt at hun hadde en datter på min alder som snakket fransk perfekt og som jobbet som oversetter i Frankrike.

Da vi gikk på bussen satte hun seg ned ved siden av meg; ”Slik at du kan øve deg litt på å snakke”. Bare tre eller fire stopp senere skulle hun av. Med det samme hun reiste seg kløp hun meg liksom ertende i haken mens hun blunket og sa:

”Min datter ville ha likt å bli kjent meg deg"