Det er så lett å bare kalle de for idioter.
For de vet ikke sitt eget beste.

-Kunne du hjelpe meg, sa du?
-Ja, svarte hun.
Det ble ikke sagt så mye i mellomrommet som fulgte.
Vi sto liksom urørlige begge to med hendene ned langs siden
og merket hvordan lufta ble tykkere.
Med ett streifet yttersida av hånden hennes
yttersida av hånden min.
-Vi kan vente litt, kan vi ikke?
-Vente med hva?
-Alt dette. Vi trenger ikke å gjøre noe nå.
-Neida. Vi gjør jo ikke det.
Jeg gned hånden diskré mot buksen min
og hørte oss puste i utakt
-Takk likevel.
Hun smilte skjevt.
Jeg kjente at det fortsatt brant svakt
i huden på lillefingeren

Å være dét eller å være noe annet

"Du er så kul lærer ass!" sa hun med oppspilt blikk og visste ikke hvilken fot hun skulle stå på. Hun hentet seg umiddelbart inn igjen med et "neida", men syntes nok at også dét kom litt feil ut, så da gjorde hun noen rådville fakter med hendene og løp hvinende mot en medelev i pultrekka isteden.

Hva fikk du? Hva fikk du? Hva fikk du? Spørsmålet ble sendt som hundre pingpongballer gjennom klasserommet mens jeg delte ut nåets viktigste dokument. Svarene hadde ulike ansiktsuttrykk og tonefall. En gutt med lange, sorte øyenvipper prikket meg på skulderen og spurte, før han hadde fått tilbake sin: "Synes du det var en veldig bra historie jeg skrev eller var den bare sånn ... passe bra?". Han kom så uventet på meg og hadde slik en oppriktighet over seg at jeg måtte svelge. Det var ikke en hvilken som helst gutt. Jeg forsøkte å sende ut et mildt smil mens jeg trykket ham med samme intensjon på skuldra. "Du får se hva jeg har kommentert, så kan jeg komme og snakke med deg etterpå hvis du vil."

Noen ganger handler det ikke om det som er bra eller det som bare er passe bra. De fleste ganger handler det slett ikke om å være kul eller ikke være kul. Men det er ikke så lett å befinne seg i alle skjæringspunktene heller.

Jeg fikk ingen spørsmål fra gutten med de lange øyenvippene etterpå. Mens jeg underviste i en annen klasse, så jeg han gå forbi utenfor vinduet, vennskapelig tett med to fra tiende. De tullet med han og han lo tilbake idet alle tre forsvant ut av sidesynet mitt.

Tida har et annet spenn når du ikke er her.
Sekundene blir elastiske
og hverken dager eller netter setter ordentlig inn.
Kulda derimot.
Men den er utenfor ruta mi
og jeg har dine varme klær på meg.

Det er et tomrom
mellom sekunder, minutter,
dager og netter
nå.
Jeg trengte det
for ikke å gå i ett med tida
for lenge.