Me, myself and Jerez

Et tungt skydekke henger over byen i dag. Det er lummert og klamt i lufta. Den som har på seg skinnjakke i slikt vær skal få merke at en jakke kan være innpåsliten til og med i januar, skrev undertegnede. Det jeg prøver å si er at det liksom er noe avventende over skyer som henger og klær som blir klebrige samtidig.

I dag gikk det opp for meg at jeg skal tilbringe de neste tre månedene her. I Jerez. Spania. Alene. Vel er jeg innlosjert med tre andre jenter i samme situasjon. Vel har vi allerede mekket middag alle fire (noe som var såpass hyggelig at jeg frykter det godt kan bli gjentatte dacapos fremover ), og sånn bortsett fra dét finnes det både andre folk og hunder og palmetrær og blide servitører med cervezas i skjorteermet. Så neida. Jeg er jo ikke alenealene. Men fruktsalaten jeg spiste i morges sank likevel litt dypere ned i magen da det gikk opp for meg at jeg fra i dag av ikke lenger var på ferie med kjæresten.

Jeg bor her. I Jerez. Hun dro tilbake til sitt lille studentværelse i Oslo, jeg flyttet inn på et lite værelse med basseng i bakgården. Og nå må jeg lære meg spansk, for her skjønner de stort sett ikke annen engelsk enn ”I love you, baby” og ”You are fjutibul”. Dog bevares, med en god posjon sjarm kan man da komme langt nok med det også. Det minner meg forresten om da min tante dro til Mallorca som tenåring og mottok en spansk tilnærming i særklasse; ”You, me – fokke fokke beach?”. Hun fortalte meg vel egentlig aldri hvorvidt el hombre hadde sjarmen som skulle til. Men for å dra en parallell, tross alt; i dag føler jeg meg omtrent like desorientert som nyinnflyttet i Jerez, som el hombre måtte ha følt seg i det engelske språket. Og så er det dette ubestemmelige været som liksom sier ”Ja-a. Så får vi se da”, mens det stirrer litt sånn utprøvende på meg.

Om jeg har tenkt å bo her?

Ja, det har jeg.

Om jeg tror det blir klarvær i morgen?

Ja, det tror jeg.

Så får vi se da..

:)