Da jeg gikk hjem fra skolen i dag oppdaget jeg at naboen hadde et sitrontre i hagen. Jeg måtte gjøre nakken litt lengre for å se om det faktisk var sitroner som hang gule og friske blandt grønne blader. Det var det. Så gikk jeg mot inngangsporten. Jeg vred om nøkkelen og kom til å tenke på at jeg egentlig ikke stoppet opp for å se på det treet. Jeg registrerte det og gikk videre.
Jeg har aldri sett et sitrontre før. Ikke det jeg kan huske i alle fall. Jeg har sett appelsintrær, til og med nevnt et av de i en blogg. Men i dag så jeg mitt første sitrontre. Og jeg gikk bare forbi det uten å undre meg mer enn nødvendig. Så kom det over meg en slags dårlig samvittighet. Jeg kjente at jeg innerst inne hadde en redsel for å skuffe noen der hjemme i Norge. Det høres kanskje ut som en absurd vending på en tilsynelatende ubetydelig hendelse, men allikevel; mens jeg sitter her og skriver blogg for meg selv og hvermannsen kjenner jeg litt på akkurat det.
Av og til tenker at jeg skulle ha vært en svamp. En skikkelig stor en, med digre porer som kan absorbere og erkjenne ethvert inntrykk, uten å lekke. Jeg bør jo tross alt ha opplevd såpass at jeg har minst dobbelt så mye å fortelle om når jeg kommer hjem, som det jeg skriver om i bloggen. Hvis ikke så er det jo ikke noen vits, eller?
Nei, jeg stoppet ikke opp og plukket ned sitronen. Jeg trakk ikke inn sitronduften fra det porete skallet mens den lå i hånda mi, ei heller takket jeg noe som er større enn meg for at jeg får lov til å være her og oppleve slike nye og forunderlige øyeblikk.
Jeg gikk forbi.
Fordi jeg skulle hjem og bøye verbene til i morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar