På den andre siden av gata

I det siste har jeg fått erfare at det går an å se ting med nye øyne. I dag for eksempel, mistet jeg bussen - eller rettere sagt; bussen mistet meg. For istedenfor å vente på neste buss og komme ti minutter for sent til yogatimen (ja, det har skjedd før), bestemte jeg meg for å gå til sentrum og slik komme presis. Den rare mannen med pukkelrygg ble stående igjen i busslommen og rynke på brynene da jeg fortalte ham at jeg heller ville fortsette per fot. Han mente at sekken med klær og yogamatte kom til å slite på skuldrene mine. Jeg forsikret han om at den ikke var tung og i det samme la et ordspill seg på tungen: ”Den er ikke tung – det er min sekk!”.

Det er mange veier til Rom, så også til Jerez sentrum. Jeg kjente at jeg var lei av å gå den samme ruta. Såpass lei at jeg opplevde hele ruta som teit. Tyggisene, appelsintrærne, taggingen langs muren, den lille bensinstasjonen ved rundkjøringen, gutter som kjører forbi og tuter - alt var like teit. Derfor bestemte jeg meg for å ta en annen vei. Jeg krysset gaten ved et nytt lyskryss, stilte meg opp, så meg rundt, og begynte å gå i en retning jeg ikke hadde gått før.

Det var annerledes å traske her. Trærne var frodigere, fortauet renere - til og med taggingen langs muren var mere forseggjort. Jeg kjente sola i ansiktet og ble glad inni meg for at jeg hadde valgt å gå og for at jeg hadde valgt nettopp denne veien.Etter en stund kom jeg til en liten bensinstasjon. Ved den samme bensinstasjonen var det en rundkjøring. Jeg stoppet opp og forstod at jeg slett ikke gikk her for første gang. Jeg hadde gått den samme ruta hele tiden, bare på den andre siden av gata. Jeg måtte le av min fantastiske orienteringssans og registrerte at dette ikke gjorde meg det spor. Så kom jeg til å tenke på at jeg ikke hadde skrevet blogg på en stund. Jeg ville at dette skulle bli mitt neste innlegg.

Jeg har vært i Norge denne helga. Der var det vinter og bråkaldt. Med ett lurte jeg på om Norge egentlig var teit også. På motsatt side av en tilfeldig gate fikk jeg øye på en bjørn som jeg kjente igjen. Vi så på hverandre en stund, som om vi begge været mot noe ordløst som lå i lufta. Så tok hun fram fra veska si et par votter og et ullskjerf som hun rakte mot meg. Vi gikk uten å si så mye langs nedsnødde gater, mens frosten nappet i bar ansiktshud. Det gjorde ingenting at vi begge frøs litt. Jeg visste nå at vi gikk mot et lunt hi, fordi vottene hun hadde gitt meg allerede var varme da jeg tok de på.