På den andre siden av gata

I det siste har jeg fått erfare at det går an å se ting med nye øyne. I dag for eksempel, mistet jeg bussen - eller rettere sagt; bussen mistet meg. For istedenfor å vente på neste buss og komme ti minutter for sent til yogatimen (ja, det har skjedd før), bestemte jeg meg for å gå til sentrum og slik komme presis. Den rare mannen med pukkelrygg ble stående igjen i busslommen og rynke på brynene da jeg fortalte ham at jeg heller ville fortsette per fot. Han mente at sekken med klær og yogamatte kom til å slite på skuldrene mine. Jeg forsikret han om at den ikke var tung og i det samme la et ordspill seg på tungen: ”Den er ikke tung – det er min sekk!”.

Det er mange veier til Rom, så også til Jerez sentrum. Jeg kjente at jeg var lei av å gå den samme ruta. Såpass lei at jeg opplevde hele ruta som teit. Tyggisene, appelsintrærne, taggingen langs muren, den lille bensinstasjonen ved rundkjøringen, gutter som kjører forbi og tuter - alt var like teit. Derfor bestemte jeg meg for å ta en annen vei. Jeg krysset gaten ved et nytt lyskryss, stilte meg opp, så meg rundt, og begynte å gå i en retning jeg ikke hadde gått før.

Det var annerledes å traske her. Trærne var frodigere, fortauet renere - til og med taggingen langs muren var mere forseggjort. Jeg kjente sola i ansiktet og ble glad inni meg for at jeg hadde valgt å gå og for at jeg hadde valgt nettopp denne veien.Etter en stund kom jeg til en liten bensinstasjon. Ved den samme bensinstasjonen var det en rundkjøring. Jeg stoppet opp og forstod at jeg slett ikke gikk her for første gang. Jeg hadde gått den samme ruta hele tiden, bare på den andre siden av gata. Jeg måtte le av min fantastiske orienteringssans og registrerte at dette ikke gjorde meg det spor. Så kom jeg til å tenke på at jeg ikke hadde skrevet blogg på en stund. Jeg ville at dette skulle bli mitt neste innlegg.

Jeg har vært i Norge denne helga. Der var det vinter og bråkaldt. Med ett lurte jeg på om Norge egentlig var teit også. På motsatt side av en tilfeldig gate fikk jeg øye på en bjørn som jeg kjente igjen. Vi så på hverandre en stund, som om vi begge været mot noe ordløst som lå i lufta. Så tok hun fram fra veska si et par votter og et ullskjerf som hun rakte mot meg. Vi gikk uten å si så mye langs nedsnødde gater, mens frosten nappet i bar ansiktshud. Det gjorde ingenting at vi begge frøs litt. Jeg visste nå at vi gikk mot et lunt hi, fordi vottene hun hadde gitt meg allerede var varme da jeg tok de på.

I tyrens tegn

Jeg lærer nye spanske ord hver dag. De fleste lærer jeg på skolen, men noen dager lærer jeg også parallelt med det å møte spanjoler på gata. Det er ikke fritt for at kombinasjonen ”høre spanske ord” og det å ”observere tilhørende handlinger” tilfører en ekstra dimensjon i denne læringsprosessen - for ikke å snakke om i forståelsen av den spanske kulturen (Gud, så spennende, esse!). La meg likevel presisere; mine største læremestere har uten tvil vært de spanske hombres.

For eksempel er dette en helt vanlig hilsen los hombres imellom: ”Qué pasa, cogones?”, som direkte oversatt betyr ”Hva skjer a, testikler?” påfulgt av brystkasseklem og et karslig slag på rompa. De er også flinke til å gi damene komplimenter spanjolene. De plystrer og lager psst-lyder, som var du en katt og de et digert melkefat ingen katter kan motstå. Hvis de synes du er ”guapa,” så sier de det uten blygsel og gjerne høylytt. Jeg har til og med fått høre ”guapisima” av menn over 50 med kulemager, bakoverkjemmet hår og feite sigarer i munnviken. Du kan ikke få høyere score i Spania, så vidt jeg vet. Jeg synes egentlig vi bare kan si det slik…

Her forleden ble jeg stoppet på gata av en hombre av sistnevnte kaliber. Han sendte meg et utilslørt frekt blikk og brunsten formelig stod ut av neseborene hans, som på en fyrig okse. Det overrasket meg nesten at han ikke klampet med føttene, rev av seg skjorta, blottet skogen på kassa og ulte mot månen (men på en annen side har jeg aldri hørt om okser som uler mot månen heller). Påfallende nok, og i fullt alvor, stilte mannen seg opp som en matador; breibeint med framskutt torso og kulemage. Så spurte han om jeg likte ”corrida de tores”. Lettere distrahert forstod jeg ikke at det var tyrefekting han mente, før han blafret med det imaginære røde tøystykket på siden av hofta og strammet rompeballene ytterligere. Det er ikke så lett å si at man synes tyrefekting er bestialsk og umoralsk når man har lært spansk i tre uker. Det er heller ikke så lett å ta en mann alvorlig når han ser ut som en oppspilt gorilla. Så jeg svarte bare nei, kledelig kokett, og gikk videre.

Litt lengre nede i gata satte jeg meg ned ved et restaurantbord jeg hadde sittet ved et par ganger tidligere. Jeg bestilte en cervesita og bad om menyen. Idet blikket søkte og oversatte rettene, tentes det plutselig et lys. Nå forstod jeg at ”Cogones de toro” selvfølgelig betyr oksetestikler.

Så visste jeg i alle fall hva jeg ikke skulle ha til lunsj...

Just another lemontree

Da jeg gikk hjem fra skolen i dag oppdaget jeg at naboen hadde et sitrontre i hagen. Jeg måtte gjøre nakken litt lengre for å se om det faktisk var sitroner som hang gule og friske blandt grønne blader. Det var det. Så gikk jeg mot inngangsporten. Jeg vred om nøkkelen og kom til å tenke på at jeg egentlig ikke stoppet opp for å se på det treet. Jeg registrerte det og gikk videre.

Jeg har aldri sett et sitrontre før. Ikke det jeg kan huske i alle fall. Jeg har sett appelsintrær, til og med nevnt et av de i en blogg. Men i dag så jeg mitt første sitrontre. Og jeg gikk bare forbi det uten å undre meg mer enn nødvendig. Så kom det over meg en slags dårlig samvittighet. Jeg kjente at jeg innerst inne hadde en redsel for å skuffe noen der hjemme i Norge. Det høres kanskje ut som en absurd vending på en tilsynelatende ubetydelig hendelse, men allikevel; mens jeg sitter her og skriver blogg for meg selv og hvermannsen kjenner jeg litt på akkurat det.

Av og til tenker at jeg skulle ha vært en svamp. En skikkelig stor en, med digre porer som kan absorbere og erkjenne ethvert inntrykk, uten å lekke. Jeg bør jo tross alt ha opplevd såpass at jeg har minst dobbelt så mye å fortelle om når jeg kommer hjem, som det jeg skriver om i bloggen. Hvis ikke så er det jo ikke noen vits, eller?

Nei, jeg stoppet ikke opp og plukket ned sitronen. Jeg trakk ikke inn sitronduften fra det porete skallet mens den lå i hånda mi, ei heller takket jeg noe som er større enn meg for at jeg får lov til å være her og oppleve slike nye og forunderlige øyeblikk.

Jeg gikk forbi.
Fordi jeg skulle hjem og bøye verbene til i morgen.

Sing-along

Hvis man ikke kan, så får man late som...

Dørstokkmil dørstokksmil

I dag bestemte jeg meg for å snu et mønster. Man må gjøre det innimellom. Så jeg satte meg rett og slett ned og tok et skriftlig oppgjør med en dørstokkmil som var i ferd med å etablere seg her nede. Pussig nok handlet den om noe intet mindre bokstavelig enn selve dørstokken. For hadde jeg ikke de siste ettermiddager sittet på mitt lille værelse og tenkt at det ikke var noen vits i å gå ut, fordi det enda ikke var noen å møte der ute?

Jeg kjente etter og gjorde noe som jeg ikke har gjort på en stund (fordi man av og til bare ikke får seg til å tro helt på det). Så skrev jeg svart på hvitt:

Jeg vil møte en mild, spansktalende person, med snille øyne og en herlig latter. En jeg kan prate med og som synes det er greit at jeg ikke er verdensmester i spansk enda. Tusen takk for at ønsket mitt blir hørt. Jeg sender ut min takknemlighet over at denne personen er på vei veldig snart.

Amen!

Etterpå fant jeg ut at jeg ville ta en buss ned til sentrum. På holdeplassen stod det en dame på rundt de seksti. Som mange andre spanske damer brukte hun en noe streng make-up, men jeg så at øynene hennes var brune og myke. Jeg var usikker på om bussen skulle samme vei som meg og fant ut at det var best å spørre. Hun forstod ikke hva jeg sa med en gang. Jeg antok at det var spansken min som var uforståelig og ble forlegen. Men så forklarte hun meg med tegn og spansk tale at hun ikke kunne høre, at hun nettopp hadde vært på et arrangement for hørselshemmede. Jeg fortalte at jeg var her for å lære meg språket, og da meddelte hun stolt at hun hadde en datter på min alder som snakket fransk perfekt og som jobbet som oversetter i Frankrike.

Da vi gikk på bussen satte hun seg ned ved siden av meg; ”Slik at du kan øve deg litt på å snakke”. Bare tre eller fire stopp senere skulle hun av. Med det samme hun reiste seg kløp hun meg liksom ertende i haken mens hun blunket og sa:

”Min datter ville ha likt å bli kjent meg deg"

Sol i belgnedgang

Det finnes to typer kafémusikere her nede:
De som hverken kan spille.

Men til gjengjeld har de jo både en viss sjarm...

:)

Uartikulerte uværsskyer

I dag regner det helt inn til innerste plagg. Uværsskyene snakker uartikulert og hissig i spansk snakketempo. De spytter etter konsonantene og lesper vulgært mye.

Vi løp gjennom byen i motregn og dårlige klær mens vi lo og bantes om hverandre. Vi skjønte at skoene i skobutikken kom til å bli vanskelige å få av seg med våte sokker på, og vi skjønte at det var vår egen feil. Så vi pratet ikke om været da vi omsider satt under tak, gjennomvåte, med hver vår hamburguesa.